Det turkise sengeteppet på hotellsengen på akuttinnkvarteringen i Stavanger er en liten bit av deres tidligere liv og gir nå rommet en touch av hjemmekos. Nå venter et nytt og ukjent liv i Norge for Yana og Dmytro.
Yana Lukashcuk (39) og Dmytro Lukashcuk (44) levde frem til slutten av februar et helt vanlig og fredelig liv i havnebyen Mykolajiv sør i Ukraina. 25. februar, et døgn etter Russlands invasjon av Ukraina, satte de seg i bilen og flyktet.
Flyktninger over natten
Sammen med tre andre familier kjørte de mot Moldova. Der hadde de fått låne en leilighet av noen venner. Leiligheten hadde stått tom lenge og var iskald. De bodde trangt, men de følte seg likevel heldige. Mens mange valgte å reise videre til andre europeiske land, ble Yana og Dmytro igjen i nabolandet i håp om at krigen skulle bli kortvarig.
– Vi ville vente med å reise videre, for vi ville først se hvordan krigen utviklet seg og så dra hjem igjen. Datteren vår på 21 år og hennes samboer reiste videre nesten med en gang. De reiste til Norge fordi de hadde litt nettverk der. Da vi forstod at krigen ikke ville ta slutt, bestemte vi oss for å dra etter til Norge, forklarer de.
De brukte tre dager på reisen til Norge og kom med båt til Stavanger. Med seg i bilen hadde de fått plass til de aller viktigste eiendelene sine. Mens datteren og samboen allerede hadde fått plass på Hå akuttinnkvartering på Nærbø, ble Yana og Dmytro plasserte i Stavanger.
– Det er en helt surrealistisk situasjon å befinne seg i. Å plutselig måtte forlate alt vi eier og pakke ned det viktigste, er en situasjon vi aldri hadde forestilt at vi skulle havne i, sier de.
Norge er vakkert, men det er ikke hjemme
Yana og Dmytro er usikre på fremtiden. De vil gjerne tilbake til Ukraina, men tror det vil ta lang tid. I mellomtiden er de fast bestemte på å gjøre det beste ut av situasjonen.
– Som turist ville vi ha elsket Norge, som flyktninger er det litt annerledes. Vi er veldig takknemlige for all hjelpen vi har fått og vi føler oss trygge. Vi har ikke noe å klage på. Norge er et vakkert land, men dette er ikke hjemme, det føles ikke som hjemmet vårt. Jeg føler meg bare litt tom inni meg, forklarer Yana.
Tårene triller nedover kinnet til Yana, og Dmytro som har et kroppsspråk som helst vil vise at han er en tøff og sterk mann, må også blinke hardt flere ganger for å holde tilbake tårene. De forteller at de levde helt vanlige liv, og ble flyktninger over natten. De tar opp mobilen og viser bilder av huset deres som er helt ødelagt.
– Det vises ikke så mye fra vår by i media, men vi har mye kontakt med venner som er i militæret hjemme som forteller oss om alt det grusomme som skjer. Vi tar nå en dag om gangen. Midt oppi alt det tragiske ser vi på oss som heldige. Hele vår nærmeste familie har overlevd, så det er vi dypt takknemlige for.
Storfamilien som vanligvis har tett omgang, er nå spredt i ulike land i Europa.
– Det er veldig vanskelig, sier Yana stille.
Googler «Odda»
Da ekteparet fikk vite at de var blitt tildelte Ullensvang kommune av IMDi (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet) og skulle bli bosatt i en leilighet i Odda, bar det rett på Google. Fra hotellrommet i Stavanger, googler han Odda. Syre, sider, havn, smelteverk, er noen av svarene de får opp.
– Det er egentlig litt triste fakta som kommer opp, om smelteverket som gikk konkurs, og at bygda ble fraflyttet. Men jeg har også sett at det er noen bilverksteder der og en havn, så jeg tror nok det blir jobbmuligheter, sier Dmytro optimistisk.
Det er 190 kilometer fra Stavanger til Odda. De vet ikke noen mer om hvor de skal bo, annet enn del de har klart å se fra Google streetview.
– Vi har mange tanker, og alt her helt ukjent, sier de.
– Vi har fått høre at nordmenn er ganske reserverte og at de kan være vanskelige å bli kjent med, men vi tenker at vi skal gjøre vårt beste og starte med å lære oss norsk, slår Yana fast.
Yana er utdannet innen skjønnet og manikyr. Og ønsker deg en jobb innenfor dette fagfeltet. Dmytro har en allsidig bakgrunn. Han var styreformann i et kollektivt landbruk, hvor han hadde ansvaret for 300 hektar land hvor det ble dyrket hvete og solsikker. I tillegg til lang praktisk erfaring, har han også en solid formell utdannelse som landbruksingeniør, mekanisk ingeniør, finans og skipsbygging.
– I Norge ønsker jeg å fortsette med å jobbe innenfor landbruk, slår han fast.
Trenger tid for å lande
Hvordan vil dere oppsummere de siste månedene?
– Det er vanskelig å forklare. Vi har vært heldige, men landet vårt lider. Vårt hus, vår gate og vår by blir ødelagt. Vi måtte dra fra katten vår. Vi kan ikke fatte alt som har skjedd. Bestemor er også fortsatt igjen i Ukraina, sier Yana.
Yana blir både trist og glad når hun tenker på bestemor.
– Kjære, gode «babuskha», sier Yana med en trist smil om munnen. Vi hadde alt vi trengte. Vi har fortsatt det vi trenger, men det er på en helt annen måte. Vi savner måten vi levde på. Vi var vanlige respekterte folk, ikke gjester. Det vil nok ta litt tid for oss å tilpasse oss og lande ordentlig, men vi kommer nok dit en dag, slår Yana fast.
Her tar Yana og hennes far farvel med huset deres og hjembyen sin. Bagasjen er pakket og de er klare for å reise til Moldova som flyktninger.
